Geir Lysne er Det Norske Blåseensembles kurator for vårt satsningsområde Sanntidsmusikk/Real Time Music. Vi utfordret ham til å dele noen av sine betrakninger rundt veien vår frem til å spille en 70 minutters konsert med  kollektiv improvisasjon. Prélude à l'après midi des Trolls - inspirert av Debussys Faunens ettermiddag ble improvisert frem for 2000 publikummere, sammen med Michael Wollny i Alte Oper Frankfurt 28. september 2016.
Det Norske Blåseensemble har nå brukt tre år på å definere en egen retning innen sitt klassiske repertoar. Som kurator for deres satsningsområde Sanntidsmusikk, har ensemblet og jeg forsket på hva som skjer når man hopper over komponist og dirigent, og lar de klassiske musikere selv ta samtlige kunstneriske valg i en konsertsituasjon. Fri-jazz er en vanlig kunstnerisk arbeidsmetode innen den sjangeren, men hvilken musikk oppstår når man bruker samme metodikk med orkester musikere som har annen skolering og andre referanserammer? Fri-klassisk? 
geirlysne alteoper
Geir Lysne
Er det mulig?
Improvisasjon er ikke noe jazzmusikerne fant på! Improvisasjon har skjedd til alle tider og i alle former, men den virker å ha stoppet opp et sted på veien i den klassiske sjangeren. Hvordan står det til med selvstendige kunstneriske valg for musikerne i de klassiske orkestrene og i studiesituasjonen? I det offentlige blir man ofte plassert i båsen ”kunstnerisk-” eller ”kreativt” yrke. Hvordan definerer man egentlig sitt kunstnerskap? Noen av de jeg har stilt disse spørsmålene til blir litt tankefulle...
 
 
Som professor (jazz) på Norges Musikkhøgskole (NMH) gjorde jeg et friklassisk prosjekt. Samtlige 20 studenter fortalte da at de ikke hadde sentral innflytelse på repertoar eller interpretasjon av valgte verk i sitt studie. Ingen hadde heller improvisert en egen kadens noen gang. På spørsmål om hva de trodde ville skje hvis de gjorde dette, var svaret enstemmig; «Da får vi ikke jobb!». Jeg har ingen forutsetning for å si om dette er riktig, men synes det et tankekors å høre vår neste generasjon musikere si dette høyt. Er det slik allerede fra kulturskole og musikklinjer på videregående skole? Er dette baksiden av mesterlære tradisjonen? Er det vanskelig å bryte en metodisk linje, og et fokus lært i generasjoner?

Det Norske Blåseensemble har akkurat spilt to konserter i samarbeid med den tyske pianisten Michael Wollny og den sveitsiske bassisten Christian Weber. Konserten var basert på Faunens ettermiddag av Debussy. Åtte små utdrag ble orkestrert for ensemblet, med en samlet spilletid på tre minutter, disse skulle fungere som små ”øyer” i konserten. Resten av konsertens 70 minutter var kollektiv friklassisk improvisasjon.

 
Første konsert i Universitetets Aula under Ultima ble møtt med trampeklapp og overstrømmende anmeldelse i bachtrack.com. Den neste konserten var i Alte Oper i Frankfurt, der 2000 hylende tyskere klappet ensemblet inn igjen på scenen hele tre ganger etter endt konsert.
 
(artikkelen fortsetter under bildet)
dsc01337
Alte Oper - Frankfurt
Konsertsuksessene er et resultat av mye prosessorientert arbeid, der enkeltmusikerne, administrasjonen og ensemblet som helhet har gått opp nye stier og krysset en mengde grenser. Det Norske Blåseensemble har turt å satse tid, penger og menneskelige ressurser til utvikling av noe nytt, og de siste ukers suksess er betalingen for dette. 
 
Dagen før konserten i Frankfurt, gjorde Det Norske Blåseensemble en åpen prøve og diskusjon på NMH i regi av CEMPE (Senter for fremragende utdanning i musikkutøving). Samtlige studenter og lærere på NMH ble invitert. 10 studenter og 3 lærere møtte. Hvor var alle de andre? Øver de på samme konsert, etyder og kadens som de har holdt på med siden kulturskolen med håp om en jobb i et orkester? Er Mozarts klarinettkonsert eller Haydns trompetkonsert den eneste veien og kompetansen til en jobb i et større orkester? I DNBE får faktisk ingen jobb uten å ha vist kvaliteter innen evnen, og ikke minst viljen, til å ta selvstendige kunstneriske valg. 
 
Improvisasjon er en helt sentral arbeidsmetode for mange andre utøvende kunstretninger som koreografer, designere og regissører, der en del av det kunstneriske sluttresultatet er basert på utøvernes frihet og tillit til å ta kunstneriske valg i utprøving og eksperimenteringen med materialet. Hvorfor overlater klassiske musikere alle kunstneriske valg til komponist og dirigent? Hvor død må en komponist være for at en musiker eller dirigent skal kunne bruke materialet som et utgangspunkt, og ikke som en fasit?  Mens operaorkestrene rundt om spiller den samme versjonen av Tryllefløyten, fråtser regissører, scenografer, kostymedesignere  og lysdesignere i alskens fantastiske påfunn for å skape genuine forestillinger. Filmskapere endrer handlingen fra boken/manus slik de selv vil, og Ibsenfestivalen er fullt av fantasirike og kreative versjoner av Ibsens teaterstykker. Mange ville vel ha bedt om å få pengene tilbake hvis Et Dukkehjem  ble satt opp helt autentisk. Selv om det er klangforskjeller mellom orkestrene – dirigenter tolker Beethoven ulikt og det tas noen regigrep her og der – forekommer det meg som relativt små forsøk på å tilby meg som publikum en unik opplevelse som setter varige spor,  på lik linje med et førstemøte med et nytt eller gammelt verk.

Jeg ser jevnlig debatter på Facebook der radiusen av ulike meninger er så minimal at jeg noen ganger lurer på om det er en humor jeg ikke skjønner. Jeg tror musikken hadde tjent på om man løftet blikket litt, for de fleste utenfor menigheten oppleves ytterpunktene som relativt usynlig. Jeg har god og lang erfaring med profesjonelle institusjonsorkestre innen jazzen – og la meg si med en gang: det er alt for mye Ellington i programmeringen der også.  
 
Det Norske Blåseensemble var altså håndplukket til årets festival Musikfest - Nachmittag eines Fauns i Frankfurts storstue Alte Oper av Alte Opers kurator. Da vi diskuterte hvilken sal konserten skulle være, der Mozart salen med sine 700 seter var et alternativ, grep selveste direktøren for festivalen inn:  

– Dette skal i Grosse Saal (2400 seter), vi ønsker å være progressive og endelig er det et klassisk orkester som tør å gå på scenen uten sikkerhetsnett. Ingen noter, ingen avtaler. Friklassisk. Noe nytt. Det blir bra. Dette trenger vi.  

Det ble faktisk solgt langt flere billetter til vår konsert enn byens eget radioorkester Frankfurt Radio Symphony, London Philharmonic Orchestra og Ensemble Modern.

Det må da være noen som vil spille og høre på noe annet en enda en versjon av Beethovens 5, eller Ellingtons Sacred Concert? Flott musikk som absolutt har fortjent sin plass i programmeringen rundt om, men kanskje ikke hos alle hele tiden, år etter år.

Komponistene har i alle tider spist av hverandres fat, de har bygd nye konstruksjoner av lånt, gammelt materiale. Men hvor er de kreative institusjonsorkestrene? Hvor er de kreative dirigentene som tør rive i partiturene og fråtse i egne kunstneriske valg? Musikken trenger dere, publikum trenger dere. Det er dere som skaper de nysgjerrige lytterne, ikke omvendt.
 
Geir Lysne
 
Geir Lysne
Kurator - Det Norske Blåseensemble - sanntidsmusikk
Sjefsdirigent - NDR Radio Jazz Orchestra of Hamburg
Professor - Norges Musikkhøgskole
En liten smakebit fra konserten i Frankfurt. 
Fra ettersnakk i Alte Oper med Michael Wollny og Geir Lysne.
Det Norske Blåseensemble
Tollbugata 4-6, 1767 Halden, P.B. 122,
N-1751 Halden, Norway
TEL: +47 69 17 82 50 (09.00-15.00)
HOVEDSPONSOR:
kyncmyk lang ramme 2017