Michael%20Wollny%20Trio%20og%20Det%20Norske%20Bla%CC%8Aseensemble%20ChristerElnes%20DetNorskeBla%CC%8Aseensemble

Michael Wollny Trio og Det Norske Blåseensemble i Berlin Philharmonie 2018. Foto: Det Norske Blåseensemble

Der hvor hvalen pruster

Av Gregor Dotzauer, publisert av Der Tagesspiegel 31.05.2018. Oversettelse: Magnus Loddgard

I en ideell verden skulle man i en håndvending kunne viske bort grenser mellom Guillaume de Machaut og Prince, George Gerswhin og Wolfang Rihm. Det ville ikke ha vært å fremme uhistorisk tenkning eller å fornekte kulturelle forskjeller. Snarere ville en innsikt i musikkens avhengighetsforhold til tid og sted åpne ørene for et større hele, som all musikk kretser rundt i. Men også i denne jammerdal som vi befinner oss i kan man komme et godt stykke på vei i kunsten å smelte sammen de forskjelligste innflytelser.

Michael Wollnys måte å spille piano er fascinerende ikke minst fordi han i tillegg til de fire nevnte musikere har tilegnet seg stilelementer fra mange andre, på tvers av alle sjangergrenser: Björk og Hindemith, Schubert og Skrjabin, Theloniuos Monk og Keith Jarrett. Resultatet er jazz i vid forstand, og musikk som så til de grader puster og er gjennomsyret av improviserte passasjer kan man vel ikke kalle noe annet enn jazz. En type jazz som også i de utkomponerte og gjennomkomponerte stykkene forblir så rørlig og levende at selv ikke konsertens ”Greatest Hits”-preg (som han prøvde ut i kveldens utsolgte filharmoni i anledning 40-årsdagen) kan ta gløden fra den.

Dette kan man ikke ta for gitt, og når Det Norske Blåseensemble ved siden av sin lidenskap for gammel musikk også tar steget ut i det spontane, blir det fort tydelig hvorfor. ”The Whiteness of the Whale” heter komposisjonsskissen som Wollny har laget i samarbeid med nordmennene og sin fantastiske trio, slagverker Eric Schaefer og kontrabassist Christian Weber, og ut fra en skjør begynnelse forvandler det seg til noe tordnende og under heftige trommeslag skjelvende, før den messingblinkende Moby Dick dukker ned i rolig vann igjen.

Michael Wollny med gjester: akkordeonist Vincent Peirani, sopransaxofonist Emile Parisien, bassist Christian Weber og slagverker Eric Schaefer. Foto: Det Norske Blåseensemble

Dette kan man ikke ta for gitt, og når Det Norske Blåseensemble ved siden av sin lidenskap for gammel musikk også tar steget ut i det spontane, blir det fort tydelig hvorfor. ”The Whiteness of the Whale” heter komposisjonsskissen som Wollny har laget i samarbeid med nordmennene og sin fantastiske trio, slagverker Eric Schaefer og kontrabassist Christian Weber, og ut fra en skjør begynnelse forvandler det seg til noe tordnende og under heftige trommeslag skjelvende, før den messingblinkende Moby Dick dukker ned i rolig vann igjen.

Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, støttet opp av en kontrabassist og en overdådig utstyrt perkusjonist, skaper massive klangbunner og krusinger på overflaten, brede klangflater og blinkende fragmenter. De i halvsirkel oppstilte musikerne kaster seg ut i akselererende domino-effekter, forskjellige instrumentgrupper finner sammen i signalaktige innspill.

Men selv om et stykke glitrende musikk oppstår i samarbeidet, er det trukket opp en slett ikke usynlig grense mellom Wollnys trio og ensemblet. Her møtes to forskjellige verdener når det gjelder fysiske spenninger og ekspressiv gestikk, og for den mer kontrollerte, disiplinerte leiren er det vanskeligere å spontant ta den helt ut, enn det er for de til dels ufrivillig spastiske impromusikerne å underordne seg klanglig disiplin.

Dette skal ikke romantiseres, for enhvers musikkforms grenser inneholder samtidig dens muligheter. Dessuten er det langt fra klart hvilken gruppe som lever sunnest. Uansett om Michael Wollny vinkler det venstre benet så det virker som om det henger flere minutter i løse lufta eller om den franske sopransaksofonisten Emile Parisien senere utfører Charlston-aktige danser, som bare delvis reflekterer hans instrumentelle kaskader: Enn så avslappet som dette kan virke, så ligger likevel kanskje muskelkrampe og ortopedi rett rundt hjørnet. Ergonomisk forbilledlig sitter bare Eric Schaefer bak slagverket, og fra skulderbladene og opp lar han heller ikke heftige attakker forstyrre sin ro.

De motoriske ticsene lar seg i alle tilfeller ikke skille fra en personlig, egenrådig klangforståelse. Enda mer personlig enn Parisien, med sine 35 år kveldens yngste musiker, er den 85-årige Heinz Sauer, som med tenorsaxofon har et annet utgangspunkt for sin opptreden. Måten som han i duett med Wollny skaper en klangskulptur over Gershwins ”Summertime” og ”Nothing compares 2 U” på, først hylende på de lyseste overtoner, kretsende i store buer rundt melodien og så styrtende ned i oktavdyp grynting, er av umiskjennelig magi. En som har spilt med slike musikere helt fra starten av karrieren, som Wollny har gjort, vet hva det vil si å utvikle sin personlige stil.

I flere blokker lot så Wollny viktige stadier av sitt musikalske liv passere i revy: først med en solo-hyllest til sin lærer fra Würzburg, Chris Beier, så en duo med accordeonisten Vincent Peirani, en med trombonisten Nils Landgren og til slutt trio og utvidelse gjennom forskjellige solister. Og publikum, som ikke nødvendigvis alle var jazzkjennere eller erfarne lyttere av ny musikk, lot seg begeistre. Wollny utfordret dem også bare i enkelte støyende partier. Ungdommen er tilbakelagt. Nå kan aldersradikalismen begynne.

andre relaterte nyheter

Sanntid

Rules of Behaviour I

LES MER

Klassisk, Sanntid, Session

Mye musikk for pengene

LES MER

Klassisk, Sanntid, Session

Mer musikk på hjemmebane

LES MER

ALLE NYheteR