Året er 2014. Det Norske Blåseensembles 24 klassisk skolerte musikere står i ring i Brygga Kultursal i Halden. Én etter én går de inn i ringen og spiller «det som faller de inn i øyeblikket». Oppdraget er gitt av ensemblets nye og visjonære kurator i sanntidsmusikk, Geir Lysne. Oboist Ingunn Lien Gundersen står for tur – og lammes øyeblikkelig av skrekk. Tar to ustøe skritt inn i ringen. En høy e. Til en f. Tilbake til e. Så har hun ikke mer.
Aldri i livet hadde hun trodd at hun skulle havne i denne situasjonen som ung student ved Norges Musikkhøgskole. Den gang et klassisk utdanningsprogram var nettopp det, og ingen snakket om improvisasjon på klassiske premisser.
– Å plutselig skulle stå der i midten å komponere musikk for kolleger i øyeblikket. På mitt eget instrument og med den tryggheten jeg tross alt hadde med meg. At det skulle være så skummelt! Og jeg var virkelig ikke alene om å ha det sånn. Nå – i ettertid – er jeg så stolt over å få lov til å være med på denne reisen, forteller Ingunn.
Fire år senere
En februar formiddag i 2018; Ingunn og kollega og fløytist, Inger Johanne Berg, utgjør duo berglien på scenen, og er hovedsponsor Kynningsruds underholdningsbidrag ved deres interne HMS-seminar. De to er første duo av 12 i tallet som skal «ut til publikum» som ensemblets representanter for sanntidsmusikk.
I mellomtiden har alle musikerne i ensemblet reist en lang vei og spilt utallige improviserte konserter i inn- og utland. Veien frem til duo-prosjektet – og til den internasjonale scenen – har ikke på noen måte vært smertefri for ensemblet. Reisen har vært lang, berikende, tung, spennende og tidvis tårevåt, kan de to avsløre. En historie som passer utmerket godt på programmet ved et HMS-seminar. (Artikkel fortsetter etter video).
SOM Å HOPPE I STRIKK
Hos Kynningsrud går de to på scenen og aner ikke hva de skal spille. Geir Lysne forklarer publikum hva de snart får ta del i. Ingunn og Inger Johannes blikk møtes og slippes ikke igjen de neste åtte minuttene. Stemningen er intens. Hundrevis av øvingstimer – for øvrig sirlig notert i Ingunns øvingslogg – gjør at de to føler seg tryggere nå. Og utenfor Kynningsruds lokaler står en bil og venter på ta Ingunn, Inger Johanne, Lysne og resten av ensemblet videre til WDR Jazzfest 2018 i Gütersloh med Michael Wollny Trio.
– Det føles nærmest helt uvirkelig, smiler de to til hverandre etterpå. Og bruker hele bilturen til Gardermoen på heftig debreafing – noe de er skjønt enige om er helt nødvendig etter en konsert i sann tid. Improvisasjon føles noen ganger som å hoppe i strikk. Og setter hele følelsesregisteret i sving.
– På kroppen oppleves en sanntidskonsert på åtte minutter omtrent som en annen konsert på to og en halv time. Det er en øvelse i total konsentrasjon og konstant kommunikasjon. Og ganske skummelt noen ganger. Å prate gjennom konserten etterpå gjør at vi kan hjelpe hverandre til å huske hva vi har spilt. Hva som fungerte og hva vi kunne løst annerledes, forklarer de to.
FRA STRIKKETØY TIL SPOTLIGHT
I Theater Gütersloh, rett før lydprøven, får de to beskjed om at Wollny ønsker å utvide sin trio til en kvintett med Ingunn og Inger Johanne i front – i en liten sekvens i løpet av konserten. Ingen føringer eller bestilling på hva som skal spilles, eller når. Jentene vet at salen vil være fylt til randen, konserten skal sendes direkte på WDR radio og streames live på nett. Ingunn innrømmer at hun blir nervøs. Plutselig virker reisen hit kortere. Hun griper til strikketøyet.
– Akkurat nå har jeg det ikke helt greit. Men strikking hjelper. Det er så konkret. Jeg trenger det litt som en motsats til musikken. Vi jobber så hardt, og med alle usikkerhetsmomentene som det tross alt er med improvisert musikk, vet man aldri helt hva man ender opp med. Strikketøyet leverer det samme bildet som oppskriften viser, sier Ingunn og tar på seg et ny-strikket skjerf.
– Men jeg ser på Inger Johanne at hun er helt rolig. Og da vet jeg at det går bra, smiler hun.
TØR Å DUMME SEG UT
De to møtes til en ekstraøvelse i garderoben. Bare for å feste blikket i hverandre og forsøke å senke skuldrene. Etter noen sekunder flommer det ord i form av toner mellom de to – som en tillitsfull samtale mellom to gode venner.
– Når vi lykkes med det vi gjør er det fordi vi tør å leke og slippe taket. Dumme oss skikkelig ut noen ganger. Og hundrevis av timer med øvelser. Alene og sammen. Før jobb, på jobb, etter jobb og i pauser. Geir har lært oss til å stole på hverandre, til å lese hverandre. Det er bare nødt til å være på plass.
STOLT STYRMANN
På prøvene i Theater Gütersloh er stemningen elektrisk. Så lar vi musikerne få ro frem til konsertstart. Sammen med resten av ensemblet venter duo berglien tålmodige i sidescenen mens Michael Wollny Trio sørger for konsertens første 30 minutter. Så introduserer Lysne Det Norske Blåseensemble til salens jubel.
– Jeg aner ikke hva som kommer til å hende. Musikerne vet ikke hva de skal spille. Og hvis noe går galt, så ikke skyld på meg. Jeg sitter bare her bak og slapper av så lenge, smiler Geir Lysne. Som en trygg og stolt styrmann når han sjøsetter et splitter nytt skip.
