Rules of Behaviour V

Alt annet enn en vanlig konsert

Jeg sitter på andre rad i Moss Kulturhus på en helt vanlig fredag. Men det er ingenting vanlig med dette. Hverken for meg, som vanligvis hopper og headbanger på konsert, eller for musikerne, som ikke aner hvordan konserten de skal spille kommer til å bli.

Det Norske Blåseensemble med magiske Michael Wollny

Kveldens ensemble består av to fløyter, klarinett, slagverk, fagott, kontrabass og trombone. Alle fra Det Norske Blåseensemble. Fremst på scenen ruver et digert, åpent piano, øremerket den tyske jazzpianisten Michael Wollny. På et tidspunkt under konserten kommer han til å sette to stettglass på strengene inne i pianoet. Glassene vil tilføre tangentslagene hans nye og overraskende lyder når de spretter tilfeldig rundt. Men det vet vi ikke enda.

Verdenskjent og prisbelønt

Wollny blir introdusert som en fremragende pianist og improvisator som har vunnet så mange priser at det vil ta for lang tid å ramse opp alle.

Med beina på jorda i blå Converse-sko

Han smiler beskjedent. Den spede kroppen og det glatte ansiktet får ham til å se veldig ung ut. Nesten som en tenåring. Han er blek med bustete mørkt hår og kledd i sort fra topp til ankler. Føttene har han stukket ned i to godt brukte blå og hvite Converse-sko.

Jeg tar meg selv i å tenke at han virker som en interessant fyr, helt uten å ha hørt ham si et eneste ord.

Programmet blir 8 satser. Kanskje.

Vi får beskjed om at de skal spille 8 satser. Tror de. Det kan både bli færre og flere. Introduksjonen avsluttes med et ønske om å kose oss i øyeblikket. Og så bærer det i vei.

En av fløytistene åpner konserten. De andre hiver seg på der de føler at det passer.

Musikken bølger og svinger på seg.
Kaster seg rundt. Beveger seg fra de minste og skjøreste tonene til å bli en voldsom vegg av lyd som kjennes i hele kroppen når det bokstavlig talt slås løs på både trommer, tangenter og strenger.

Nye lyder kiler meg på trommehinnene

Dette er helt tydelig svært dyktige, klassisk skolerte musikere som har vært ute en av Vivaldis vinternetter før. Det er også musikere som kjenner instrumentene sine så godt at de har begynt å utforske de mer atypiske måtene de kan lage lyd på.

Wollny, for eksempel, reiser seg flere ganger og spiller direkte på strengene inne i pianoet. Lyder jeg aldri har hørt før kiler meg stadig på trommehinnene. Det føles som om sansene mine er vidåpne.

Alle sanser gleder seg

Konserten er nesten like mye for øynene som for ørene. Det er fascinerende å følge med på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Når en musiker prøver å formidle til kollegaene hvor han eller hun er på vei. Eller når de føler seg frem og vurderer om de skal spille.

Wollny er flere ganger oppe med fingrene på tangentene, og i det øyeblikket det ser ut som han skal trykke de ned, ombestemmer han seg og legger hendene tilbake i fanget.

Smittende smil og magiske øyeblikk

Det er smittende å se smilene som spontant dukker opp når en av kollegaene finner på noe ekstra fint. Eller de kollektivt skaper et magisk øyeblikk sammen.

En ekstra spenning i at det kan gå galt

Det er ikke alle partiene som klinger like bra i mine utrente ører. Men tilstedeværelsen av disse små øyeblikkene, gjør bare overgangen tilbake til harmoni enda mer behagelig. Det skaper også en ekstra nerve i opplevelsen. Det å skjønne at dette faktisk kan gå galt. Når som helst.

Hvem starter neste sats?

Mellom satsene dukker det opp enda et spenningsmoment. Hvem skal starte den neste?

Wollny gir tydelig tegn når det ikke kommer til å bli ham. Han krysser både ben og armer og snur seg nesten demonstrativt mot de andre musikerne. Som for å si «det er opp til dere, jeg kan sitte her hele kvelden».

Forventningsfull stillhet

For en person som fyller hver minste antydning til pinlig stillhet med prat, føles sekundene mellom de første satsene lange. Men før jeg rekker å storme scenen og blåse løs på det første instrumentet jeg klarer å røske til meg, er det alltid noen som tar et steg frem og med det også ansvaret.

Mot slutten av konserten er ikke stillheten ubehagelig lenger. Den er bare full av forventninger.

Hele hjernen fulgte med fra start til slutt

Dette er uten tvil den klassiske konserten jeg har vært på hvor tankene færrest ganger har flydd av sted til hva jeg skal ha til middag i morgen og ting jeg må huske å gjøre på jobb til uka. Eller livet, døden og evigheten og sånt, for den saks skyld.

Det var som om alle hjernecellene mine bare stoppet opp og fulgte med fra første til siste tone. For en som lever med en konstant kakofoni i hodet, var det en uvant opplevelse. En behagelig opplevelse.

Blir det en Rules of Behaviour VI, så kommer jeg til å sitte i publikum.

Skrevet av: Tina Mathisen Odden

Tina jobber som tekstforfatter i Breakfast AS. Det Norske Blåseensemble og Breakfast har et kommersielt samarbeid, men denne teksten var ikke en del av oppdraget.

Foto: Stein Johnsen/contentvideo.no