Rules of Behaviour V

Alt annet enn en vanlig konsert

Jeg sitter på andre rad i Moss Kulturhus på en helt vanlig fredag. Men det er ingenting vanlig med dette. Hverken for meg, som vanligvis hopper og headbanger på konsert, eller for musikerne, som ikke aner hvordan konserten de skal spille kommer til å bli.

Det Norske Blåseensemble med magiske Michael Wollny

Kveldens ensemble består av to fløyter, klarinett, slagverk, fagott, kontrabass og trombone. Alle fra Det Norske Blåseensemble. Fremst på scenen ruver et digert, åpent piano, øremerket den tyske jazzpianisten Michael Wollny. På et tidspunkt under konserten kommer han til å sette to stettglass på strengene inne i pianoet. Glassene vil tilføre tangentslagene hans nye og overraskende lyder når de spretter tilfeldig rundt. Men det vet vi ikke enda.

Programmet blir 8 satser. Kanskje.

Vi får beskjed om at de skal spille 8 satser. Tror de. Det kan både bli færre og flere. Introduksjonen avsluttes med et ønske om å kose oss i øyeblikket. Og så bærer det i vei.

En av fløytistene åpner konserten. De andre hiver seg på der de føler at det passer.

Alle sanser gleder seg

Konserten er nesten like mye for øynene som for ørene. Det er fascinerende å følge med på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Når en musiker prøver å formidle til kollegaene hvor han eller hun er på vei. Eller når de føler seg frem og vurderer om de skal spille.

Wollny er flere ganger oppe med fingrene på tangentene, og i det øyeblikket det ser ut som han skal trykke de ned, ombestemmer han seg og legger hendene tilbake i fanget.

Hvem starter neste sats?

Mellom satsene dukker det opp enda et spenningsmoment. Hvem skal starte den neste?

Wollny gir tydelig tegn når det ikke kommer til å bli ham. Han krysser både ben og armer og snur seg nesten demonstrativt mot de andre musikerne. Som for å si «det er opp til dere, jeg kan sitte her hele kvelden».

Hele hjernen fulgte med fra start til slutt

Dette er uten tvil den klassiske konserten jeg har vært på hvor tankene færrest ganger har flydd av sted til hva jeg skal ha til middag i morgen og ting jeg må huske å gjøre på jobb til uka. Eller livet, døden og evigheten og sånt, for den saks skyld.

Det var som om alle hjernecellene mine bare stoppet opp og fulgte med fra første til siste tone. For en som lever med en konstant kakofoni i hodet, var det en uvant opplevelse. En behagelig opplevelse.

Blir det en Rules of Behaviour VI, så kommer jeg til å sitte i publikum.

Skrevet av: Tina Mathisen Odden

Tina jobber som tekstforfatter i Breakfast AS. Det Norske Blåseensemble og Breakfast har et kommersieltsamarbeid, men denne teksten var ikke en del av oppdraget.

Foto: Stein Johnsen/contentvideo.no